VIETNAM: Krig og sult hånd i hånd
Vietnam er et av Sør-Øst-Asias mest fruktbare land, med enorme rismarker. Likevel opplevde befolkningen i Vietnam hungersnød gjennom store deler av forrige århundre. Krigene var årsaken. I 1944-45 døde minst en halv million mennesker i Nord-Vietnam i en hungersnød som kom som en direkte følge av annen verdenskrig.
«Denne hungersnøden var helt unødvendig og skyldtes utelukkende annen verdenskrig», forklarer professor Stein Tønnesson, som er forsker ved Institutt for Fredsforskning (PRIO). «Det fantes masse ris i sør som kunne hindret sulten i nord, men risen nådde aldri frem. Japanerne beslagla ris til troppene sine, mens amerikanerne bombet jernbanen og skipene som kunne fraktet risen. Franskmennene, som styrte Vietnam frem til 1945, var opptatt av å sikre mat til egen kolonihær og gjorde lite for å hindre sultkatastrofen.»
"Ris ble brukt som brensel i Sør-Vietnam mens folk døde av sult i nord."
Vietnam-krigen og "Agent Orange"
Den fryktelige hungersnøden i nord la grunnlag for kommunistenes maktovertakelse og for krigene som fulgte. Den første indokinesiske krig ble avløst av den andre, bedre kjent som Vietnamkrigen, i 1955. Igjen ble kontroll over maten en viktig del av krigen. Amerikanerne, som tok over fra Frankrike som støttespiller for Sør-Vietnam, tok etter hvert ledelsen i krigføringen. De tok i bruk nye, kjemiske våpen. Det som skulle bli best kjent var “Agent Orange” som fikk navnet sitt fra fargen på flaskene. I dag forbindes Agent Orange med misdannelsene kjemikaliene skapte hos menneskene som hadde blitt eksponert for giften og for barna deres. Agent Orange var egentlig et ugressmiddel som ble tatt i bruk i krigføringen for å ødelegge avlinger og jungel. Avlingene skulle ødelegges som et ledd i å kontrollere og demotivere fienden, og jungelen skulle fjernes slik at fienden ikke hadde noe sted å gjemme seg.
Den bevisste ødeleggelsen av jordbruk og natur, som fjernet livsgrunnlaget for hundretusener av vietnamesere, skulle bli opphav til et nytt ord: Ecocide – ødeleggelsen eller utryddelsen av et økosystem.
Bakgrunnen for krigen
Det viktigste spørsmålet for USA i etterkrigstiden var hvordan man skulle håndtere den sovjetiske trusselen, og den såkalte “domino-teorien” sto sterkt: Den gikk ut på av hvis man lot ett land falle til kommunismen, så ville flere følge etter. Derfor ble det maktpåliggende for USA å prøve å hindre ethvert forsøk på opprettelse av nye kommunistiske stater, uansett hvor i verden de skulle oppstå. President Harry Truman (1945-1953) hadde allerede fått skylden for å “miste Kina”, da Mao Zedong opprettet den Kinesiske Folkerepublikken på hans vakt. For presidentene som fulgte, var den store skrekken å gjøre en lignende feil.
Vietnam var en del av kolonistaten Fransk Indokina fram til 1954, da franskmennene ble tvunget til å trekke seg ut. Ikke lenge etterpå begynte kommunistiske grupper med sovjetisk støtte å røre på seg i området. Og i årene som fulgte skulle Sørøst-Asia bli et voksende problem for USA. Ifølge domino-teorien ville et kommunistisk Vietnam sannsynligvis føre til at hele Sørøst-Asia ble liggende under sovjetisk innflytelse. Og derfra var ikke veien lang til at hele det asiatiske kontinentet ble fanget i kommunismens jerngrep. USA kunne ikke la den vietnamesiske brikken falle.
Den amerikanske krigføringen bygget seg gradvis opp, først med etterretningsagenter og militære rådgivere, så med flere og flere konvensjonelle styrker i til landet utover i 1960-årene.
Agent Oranges herjinger
Agent Orange ble tatt i bruk i 1962, etter å ha fått president John F. Kennedys velsignelse. Giften ble raskt ansett som en stor suksess, da sprøytingen viste seg å være svært effektivt. Fram mot 1971, da bruken av Agent Orange ble avsluttet, ble rundt en sjettedel av Vietnam sprøytet. Skildringer fra amerikanske militærrådgivere fortalte om et landskap som så ut som det var “revet i stykker av en sint kjempe” og “most til grå grøt”.
Den kjemiske krigføringen gjorde stor skade på landskapet, og førte til matmangel og større fattigdom på deler av landsbygda. Infrastrukturen som holdt landbruket oppe – demninger, diker og irrigasjonssystemer – ble også ødelagt av konvensjonell bombing gjennom krigen. Dette hemmet landbruket i flere tiår etter krigens slutt.
De siste tiårene har imidlertid Vietnam hatt stor økonomisk vekst. Matforsyningen ble av andre årsaker faktisk forverret i perioden etter krigen, men siden begynnelsen av 1990-tallet har Vietnam gått langt i å utrydde fattigdom og sikre trygg mat til sin befolkning. Fredsprisvinneren Verdens matvareprogram (WFP) hadde i lang tid store prosjekter i Vietnam, og bidro til å brødfø befolkningen. Blant annet tilbød til «mat-for-arbeid» til arbeiderne som jobbet med å rekonstruere ødelagte diker, slik som på dette bildet fra Ha Nam Ninh-provinsen i 1993. Arbeidet sikret kontroll på vann og fremtidige avlinger, samtidig som arbeiderne og deres familier ble mette.
I år 2000 kunne WFP feire en milepæl i Vietnam: det var ikke lenger behov for matvareprogrammets hjelp, og organisasjonen kunne endelig trekke seg ut. Vietnam var i ferd med å bli et mellominntektsland, og var på full fart inn i fremtiden.
VIETNAM I FREDSPRISUTSTILLINGEN 2020
Da vi skulle lage Fredsprisutstillingen 2020 ønsket vi å vise hvordan mat blir brukt som våpen i krig og konflikt. Den anerkjente etiopiske fotokunstneren Aïda Muluneh fikk i oppdrag å lage en fotoserie med ti bilder som illustrerte ti ulike land og konflikter der mat har blitt brukt som et maktmiddel. Vietnam er ett av dem.
Bildet som illustrerer Vietnam heter "The Rain of Fire». Tittelen henspiller på bruken av kjemiske våpen over avlingene i Vietnam. «Bøndene i Vietnam var ofre for en meningsløs krig, og kunne ikke annet enn å stå og se på at det regnet ødeleggende ild fra himmelen», sier kunstneren Aïda Muluneh.
Del: