NAMIBIA: Folkemordet du ikke har hørt om
Fredsprisutstillingen 2020 handler om Verdens matvareprogram og sammenhengen mellom mat og krig. Årets fredsprisfotograf, Aida Muluneh, har laget ti fotografiske skildringer av ulike historiske hendelser der mat har spilt en viktig rolle. En av disse hendelsene er folkemordet på Hereroene i Namibia i 1904.
Av landene i dagens Europa, er Tyskland et relativt nytt tilskudd. Landet ble ikke forent før i 1871, da en allianse av tyske delstater under Otto von Bismarcks ledelse hadde beseiret Frankrike i den fransk-prøyssiske krig. Tyskland var nå forent under ett banner, og ivret etter å kreve sin plass blant de andre europeiske stormaktene. Men Tyskland lå langt etter i kolonikappløpet, og store deler av verden var allerede underlagt andre europeiske makter. Afrika, spesielt sør for Sahara, var unntaket.
Kansler Otto von Bismarck fulgte aggressivt opp sin koloniseringspolitikk, både for økonomiske fordeler og for ren nasjonal prestisje. Bismarck inviterte i 1884 til en konferanse i Berlin, der stormaktene fordelte afrikanske områder mellom seg. Tyskland satt igjen med flere store territorier, blant dem Tysk Sørvest-Afrika – i dag kjent som Namibia.
I 1870 var bare 10% av Afrika under europeisk kontroll. I perioden frem til første verdenskrig skulle tallet øke til 90%.
En kamp om makt og mat
I møte med Herero-befolkningen i dagens Namibia hadde tyskerne alliert seg med lederen Samuel Maherero. Maherero var selv kristen, og hadde dermed et relativt godt utgangspunkt for samarbeid med tyskerne.
Etter hvert hadde mange tyske settlere slått seg ned, og de begynte å konfiskere land, kveg, og andre goder som var essensielle for det lokale matsystemet. Forholdet mellom tyskerne og hereroene forverret seg i takt med den tyske fremferden. En stor kvegpest, etterfulgt av tørke i 1904, ble grobunnen for væpnet motstand mot den tyske kolonimakten. Tyske styrker, med effektive skytevåpen og et rasesyn som legitimerte en nådeløs holdning overfor opprørerne, slo raskt ned all motstand.
Men de stanset ikke der.
Fra maktkamp til utryddelse
"Enhver herero i de tyske områder, med eller uten våpen, med eller uten kveg, vil heretter bli skutt. Jeg vil ikke lenger benåde kvinner eller barn. Jeg vil fordrive dem tilbake til sine egne folk, og hvis ikke, vil jeg også la dem bli skutt. Dette er mitt budskap til Herero-folket. "
Etter opprøret var knust, endret den tyske kampanjen seg. Det som hadde begynt som en militær operasjon for å slå ned et spesifikt opprør, ble til en generell krig mot Herero-folket, med et uttalt mål om utryddelse. Ordren kom fra øverste hold.
General Lothar von Trotha, Tysklands øverstkommanderende i området, utstedte 2. oktober 1904 sin «utryddelsesordre», som på mange måter taler for seg selv. Von Trotha påpekte videre at kvinner og barn ikke skulle skytes – bare beskytes med skremmeskudd over hodene deres. Ved å unngå grusomheter mot kvinner og barn ville soldatene, ifølge den tyske analysen, bevare sitt «gode navn og rykte».
Hereroene, på sin side, angrep i løpet av opprøret i hovedsak tyske soldater og militære befestninger, og lot tyske sivile være i fred.
Marsjordrene var klare: Hereroene skulle drives ut fra sine landområder. For å sikre utryddelsen, ville vannhull bli okkupert eller forgiftet, og enhver Herero som nærmet seg skulle skytes. Tusenvis av Hereroer ble fordrevet ut i den brennhete Kalahari-ørkenen, og uten tilgang til hverken vannhull eller mat, tørstet eller sultet befolkningen i hjel.
De overlevende etter fordrivelsen ble plassert i arbeidsleirer og straffekolonier, og mange ble utsatt for eksperimenter og raseforskning.
Et nytt begrep oppsto i det tyske språket: Konsentrazionslager – konsentrasjonsleir.
Anslagsvis 60 000 av 80 000 hereroer ble drept mellom 1904 og 1908, i det som kalles det 20. århundrets første folkemord. De tyske okkupantene strammet inn raselover og eskalerte konfiskeringen av land etter folkemordet var gjennomført. Namibia fikk omsider sin endelige uavhengighet i 1990 – den gang fra Sør-Afrikas apartheid-regime.
Tysklands utenriksminister, Heiko Maas, beklaget og anerkjente folkemordet i Namibia i mai 2021, over 100 år etter det skjedde.
In which we remain
Da vi skulle lage en utstilling om Fredsprisvinner WFP ønsket vi å sette søkelys på hvordan mat og utsulting blir brukt som våpen i krig. In which we remain er en av ti skildringer av historiske øyeblikk der mat har blitt brukt som et maktmiddel i krig.
Bildet In which we remain er kunstneren Aïda Mulunehs skildring av Herero-folkemordet, og hvordan sult og konsentrasjonsleirer har blitt brukt som utryddingstaktikk.
"Bakgrunnen (i bildet) var inspirert av et fotografi jeg så av Namib-ørkenen, som er et sted med stor skjønnhet, men også en gravlund," forklarer Muluneh om In which we remain.
Hele fotoserien til Aïda Muluneh vises digitalt på nrk.no. «Road of Glory» vises også fysisk på Nobels Fredssenter som en del av Fredsprisutstillingen 2020 når museet kan åpne dørene igjen etter korona-nedstengingen. Utstillingen vises frem til november 2021.
Utstillingen er støttet av Yara International (Nobel Peace Prize Celebration Partner 2020) og Canon Europe (print partner) og støttespiller Bergesenstiftelsen.
Del: