– Som mennesker er vi programmert for dialog

– Det er så fort gjort å dømme. Og vi mennesker elsker å dømme hverandre.

Hedvig Montgomery har i en årrekke vært en av de mest profilerte og anerkjente psykologene her til lands. Bokserien «Foreldremagi», der hun følger barns utvikling fra 0 til 19 år, er en internasjonal suksess som er solgt til 23 land.

I tillegg er hun spaltist og podkaster for Aftenposten, og deleier av praksisen Montgomery AS.

Kontoret til Montgomery AS ligger i sjuende etasje i Bogstadveien i Oslo. Her oppe, høyt over den travleste handlegaten på hovedstadens vestkant, kommer folk for å rydde opp i tankene og følelsene sine – enten hos Hedvig selv, eller hos en av hennes åtte kolleger.

De mest hudløse spørsmålene får hun imidlertid på Instagram.

– I går fikk jeg spørsmål fra en mamma med to små barn, en toåring og en baby på seks måneder. Hun sluttet å amme yngstemann da han var fire måneder gammel. Det hadde blitt for mye for henne. Nå lurte hun på om hun hadde påført ham skade. Og dette spørsmålet har blitt så stort inni henne: «Har jeg skadet barnet mitt?», sier Hedvig.

– Når hun skriver til meg – en kvinne hun aldri har truffet – og spør «har jeg skadet barnet mitt?», er det fordi hun trenger å kunne nikke til seg selv og si «det ble bra sånn som det ble». Å leve med den tvilen – har jeg skadet noen, har jeg gjort feil, kunne jeg ha gjort bedre? – skaper en uro som rett og slett er utrolig vanskelig å leve med, og vond å leve i.

Behovet for tilgivelse

Av de åtte dialogprinsippene Nobels Fredssenter har identifisert som de aller viktigste, er det særlig to som stikker seg ut for Hedvig i hennes virke som familie- og parterapeut.

– Alle som strever har egentlig bare behov for to ting. Det ene er noen som hører, og det andre er tilgivelse og forsoning.

– Som mennesker er vi avhengige av å bli hørt og forstått. I konflikter er mangel på tilgivelse og forsoning det som stopper et lykkelig liv videre – på nasjonalt nivå og på gruppenivå, men også på individnivå. Vi trenger å få armene rundt det som har vært for å kunne leve med oss selv, sier hun.

Evnen til og behovet for dialog er ikke noe vi lærer oss – det er nedfelt i oss mennesker fra starten av, sier Hedvig.

– Det lille barnet er født med evnen til dialog fra det øyeblikket det kan komme ut av de første ukene, hvor det bare er inne i seg selv. Etter 7-8 uker fester det plutselig blikket, det kommer et bittelite smil, og så kommer det et stort smil. Derfra er barnet programmert til å ta tur: gi respons, vente på respons, stille spørsmål med hele kroppen og vente på svar. Det er ganske fascinerende å se hvordan dialog er noe mennesket har i seg.

Å føle deg forstått eller bekreftet, er det som gjør at du er på. Når du ikke får det, skrur du av deg selv, forklarer Hedvig.

– Alle som har sittet på en litt klein date, kjenner det igjen – når du ikke får noe tilbake på det du legger ut, slutter du å være interessert i den du snakker med. Du blir rett og slett helt stille, også inni deg, og så går du hjem og tenker «hva skjedde egentlig nå»?

– Du kan ikke skremme noen til endring. Du kan ikke true noen til endring. Du kan ikke overtale noen til endring. Du kan bare gjøre det trygt nok – og forstå det mennesket. Da vil du få endring.

Par som holder sammen blir gradvis likere hverandre, samtidig som de fortsetter å være nysgjerrige på hverandre. Men om du virkelig vil at noen skal endre seg, er det kjærlighet og trygghet som er veien å gå, forteller psykologen.

Livet i en buljongterning

Ikke dermed sagt at hvert eneste par kan – eller bør – reddes. Hedvig Montgomery mener det absolutt finnes destruktive parforhold, og at vi skal være glade for at vi ikke trenger å bli værende i en konstellasjon som ikke er bra for oss.

Men det finnes mange flere gode par enn vi tror, og flere gode parforhold enn det vi ser på statistikken i dag.

Hedvig tror vi har en tendens til å tro på kjærligheten altfor fort. Hun anslår tiden det tar å finne ut om man er forelsket på ordentlig til å være sju måneder, mens det kan ta opptil tre år å finne ut du virkelig elsker noen. Og da må du finne ut hvordan ting er «backstage».

Av og til tror jeg vi har sett for mange amerikanske filmer. Han treffer henne, det er litt frem og tilbake, så ligger de med hverandre og spiser i kinamat i sengen, og deretter lever de lykkelig sammen alltid etterpå. Men i virkeligheten er det så mye usikkerhet. Det tar lang tid å akseptere den andre så mye at det faktisk er noe å bygge på.

En annen ting vi har en tendens til å glemme, er hvor mye omstendighetene har å si i et forhold.

Det å ha barn i barnehagealder, for eksempel, er å leve livet som i en buljongterning. Det er ekstremt intenst. Det er hele tiden noen ting du skulle ha gjort, ting du skulle ha tenkt, ting du skulle ha fikset. Du kan ikke ta øynene bort fra en ett-toåring i det hele tatt, fordi de har ingen risikovurderingsevne. Du kan ikke gå på do alene. Du må være på hele tiden. Du sovner utslitt.

Det er lett å tenke at det alltid kommer til å være sånn. Men det gjør jo ikke det.

Fra pynteobjekter til hovedpersoner

Det er ikke bare barnas egen utvikling som går gjennom faser, men i aller høyeste grad også hvordan vi som samfunn ser på barn – og hvordan vi snakker med dem som foreldre.

Der 50- og 60-tallets barn helst skulle ses, men ikke høres, mødre var hjemme med barna og «feil» følelser kunne ignoreres, tilbragte Hedvig Montgomery store deler av barndommen i det påfølgende tiåret: 70-tallet, der «barn ble et slags folk som ikke skulle forstyrres, men få holde på med sitt».

– Det finnes et engelsk uttrykk som heter rugrats, altså rotter nede i loen på teppet. Vi skulle liksom være nedi der. De hadde en eller annen romantisk forestilling om hva barna gjorde når de fikk lov til å drive for seg selv. Nå vet vi at barn som får drive for seg selv ikke har det spesielt romantisk. Det var mye fint i det, men også mange etterlatte barn og mye gatas justis, rett og slett.

Rundt 2010 kom generasjonen med barn som skal følges opp, roses og klappes frem, med oss voksne som ivrig heiagjeng. Noe som skaper en pussig situasjon for barna, sier Hedvig.

– For de er jo egentlig ikke hovedpersoner. De er deltagere, og det å la barn bli til hovedpersoner strider egentlig mot deres natur. Det de trenger er å leve sammen med, ikke å ha flomlyset på seg hele tiden. Det er slitsomt å ha flomlyset på seg hele tiden.

Likevel tror hun vi snakker litt bedre sammen med barna våre for hver nye generasjons prøving og feiling.

– Vi har fått inn en tanke som er utrolig fin, nemlig at det å høre barn er viktig i saker som angår dem. At man har gått fra å tenke at barn er litt annenrangs borgere – selv i min barndom var det sånn at hvis det kom en voksen inn i butikken, måtte vi slippe den voksne frem, for han hadde nok dårlig tid – til at barn nå absolutt, på linje med voksne, blir behandlet med respekt.

Sånn er det

Tilbake til mammaen som sendte Hedvig det hudløse spørsmålet på Instagram. Vi må gjennom mange pekefingre og mye dømming på livets landevei – enten det kommer fra oss selv eller andre. Som Hedvig selv formulerer det:

– Det er så få steder å gå for å få tilgivelse.

Veien til forsoning går gjennom å innse at sånn er det. Og hver gang noen sier «sånn skal det ikke være», har de hoppet over det viktigste punktet, nemlig: Sånn er det akkurat nå. Herfra kan vi gå videre.