– Det er viktig for meg å prøve å forstå meningsmotstanderne mine

– Noe av det aller skumleste med klimadebatten – særlig de siste årene, men egentlig så lenge jeg har vært med i den – er den enorme polariseringen. Iblant er det mer skyttergravskrig enn faktisk samtale og debatt, sier Gina Gylver.

Vi møter Natur og Ungdom-lederen i organisasjonens kledelig slitne hovedkvarter i Torggata, der et jevnt påfyll av matfett fra kebabsjappa i nabobygningen har gjort bakgården til et paradis for rotter.

Innendørs er stemningen triveligere, selv om Gina altså gremmes over debattklimaet i klimadebatten.

– Miljøbevegelsen skal selv ha en del av skylden, både for det og for de sterke konfliktlinjene som har oppstått. Både den mellom by og land, men også den mellom fagbevegelsen, industri-Norge og miljøbevegelsen. Det handler om hvilke ord vi bruker og hvilke samarbeid vi søker. Det skader saken enormt at vi skaper motsetninger som ofte er kunstige.

Denne våren har Natur og Ungdom, sammen med Industriaksjonen og i regi av Manifest Tankesmie, lansert ti bud for en rettferdig grønn omstilling, der de har har prøvd å finne felles grunn mellom fagbevegelsen og miljøbevegelsen når det kommer til industribygging.

– Sånne prosjekter er jo enormt viktige – og enormt spennende, sier Gina.

Ansvarsfraskrivelse og handlingslammelse

Til tross for sin unge alder, er Gina allerede en veteran innen miljøbevegelsen. 21-åringen har vært medlem i Natur og Ungdom siden hun var 12 år – hele ungdomstiden og halve livet, med andre ord. Gjennom oppveksten snakket familien mye om klima, rettferdighet og politikk rundt middagsbordet.

– Så var det særlig ett år som ble veldig definerende for meg – da jeg var åtte og familien flyttet til Madagaskar, der vi bodde i slummen i Antananarivo i et år. Det var både fantastisk og forferdelig. Nå rammes de jo av naturkatastrofe på naturkatastrofe, men det satte dype spor å se fattigdom og konsekvensene av grove urettferdighet på så kloss hold, og innse hvor ufattelig heldige vi er som er velsignet med et norsk statsborgerskap.

Fire år senere, ved stortingsvalget høsten 2013, kjente hun på trangen til å gjøre noe – både for ungdommene på Madagaskar og hennes egen generasjon her hjemme. Redningen for 12 år gamle Gina ble Natur og Ungdom, der hun ble valgt som lokallagsleder i Oslo Øst året etter.

– Det var første gang jeg innså at våre ledende folkevalgte politikere tar bevisste valg hver eneste dag som setter hele vår fremtid på spill. Det er en enorm ansvarsfraskrivelse. Og det handler ikke om kunnskapsmangel, men om handlingslammelse og manglende vilje, sier hun.

– Det var veldig, veldig skremmende – en eksistensiell opplevelse av at vi er på vei mot to altomfattende kriser, eller står midt i dem.

Dialog forplikter

Ungdomstiden er kanskje ikke den perioden i livet der dialog og lydhørhet utmerker seg som de mest naturlige impulsene. Likevel har Gina Gylver lært seg verdien av å lytte og snakke sammen i løpet av sine år i Natur og Ungdom.

Viktigheten av sivil ulydighet

Hvis det først er i år du har lagt merke til navnet Gina Gylver, har det sine naturlige årsaker: NU-lederen var tungt til stede blant aksjonistene som inntok regjeringskvartalet tidligere i år, i protest mot statens pågående brudd på menneskerettighetene til samene på Fosen.

Her trakk miljøbevegelsen opp et annet viktig redskap fra verktøykassa: Sivil ulydighet.

– Det hadde gått 500 dager uten at noe som helst hadde skjedd fra høyesterettsdommen falt til vi tok oss inn på olje- og energidepartementet. Og så fulgte en uke som endte med at vi blokkerte 10 departementer, samlet 2000 mennesker foran Stortinget og i stille markering foran slottet, og fylte regjeringskvartalet med lavvoer, lenker og bannere.

– Først da klarte regjeringen å anerkjenne at dette er et pågående menneskerettighetsbrudd og beklage overfor samene på Fosen, sier Gina.

Hun påpeker at sivil ulydighet – paradoksalt nok – i visse tilfeller kan være selve forutsetningen for at en dialog kan starte.

– Det var jo umulig å ha noen dialog så lenge staten mente at dette ikke var noe menneskerettighetsbrudd, ikke forholdt seg til dommen, og ikke sa unnskyld eller anerkjente noe som helst. Det er først nå dialogen og arbeidet begynner. Og da har sivil ulydighet spilt den viktigste og beste rollen.