– La oss i det minste sette oss ned sammen og se hva som skjer

Selv om jeg kan ønske å ha en samtale med masse forskjellige mennesker, betyr ikke det at de nødvendigvis ønsker å ha en samtale med meg. Vanligvis tar det lang tid å få dem med. Men etter det kan noe begynne.

Morgensolen skinner inn gjennom vinduet i Washington DC, der Deeyah Khan oppholder seg for øyeblikket.

Den norske filmregissøren og produsenten, som har bodd i London siden 1995, jobber med en ny film i USA, og hun har valgt seg den amerikanske hovedstaden som base – dels på grunn av gode flyforbindelser, og dels fordi en liten datter gjør at hun ikke vil reise mer enn nødvendig.

– Jeg er intenst og genuint nysgjerrig på andre mennesker. Ikke bare på hva de har å si, men på livshistorien deres og hva som har ført dem dit de er akkurat nå. Så alt starter med nysgjerrighet og oppriktig interesse, sier Deeyah.

Et ønske om å forstå

Mange av oss kan slite med tanken på å sette oss ned og føre en meningsfull samtale med folk som skiller seg fra oss selv på de mest bagatellmessige områder. I sitt virke som filmskaper har Deeyah Khan valgt den diametralt motsatte fremgangsmåten.

Det siste tiåret har hun regissert og produsert sju dokumentarfilmer som har vunnet en drøss prestisjetunge priser – deriblant Emmy, Peabody og BAFTA – og som alle har til felles at de tar seerne på innsiden av radikale miljøer de færreste av oss kommer i nærheten av.

Debutfilmen «Banaz: A Love Story» (2012) tok for seg æresdrap, mens filmene som har kommet siden strekker seg fra høyreekstremisme («White Right: Meeting the Enemy») og muslimhat («Muslim in Trump’s America») til militant islamisme («Jihad: A Story of the Others») og familievold («Behind the Rage: America’s Domestic Violence»).

Metoden hennes er tilsynelatende enkel, i det minste på papiret: Hun setter seg ned med intervjuobjektene og snakker med dem – uten å fordømme dem. Men hvordan kan man i det hele tatt invitere til en dialog med noen som betrakter deg som sin fiende, slik Deeyah Khan har gjort gang på gang?

– Åpenhet og ærlighet. Jeg legger alle kortene på bordet og later ikke som jeg er noen andre enn den jeg er. Da jeg skulle intervjue amerikanske høyreekstremister, kunne jeg brukt et annet navn eller latt være å nevne utseendet mitt og den etniske bakgrunnen min. I stedet valgte jeg å være åpen om hvem jeg er og hva jeg ville.

På motell med fienden

Å sette deg ned sammen med noen som betrakter deg som en fiende, krever ikke bare nysgjerrighet, tålmodighet og respekt.

Når vedkommende i tillegg uttrykker en ideologisk vilje til å utøve vold, slik tilfellet var med flere av intervjuobjektene i «White Right: Meeting the Enemy», er rause doser mot også en nødvendighet.

– Grunnen til at jeg i det hele tatt lagde filmen, var at jeg hadde gjort et intervju med BBC som endte opp på ulike rasistiske nettsider og forum. Det førte til en målrettet kampanje der jeg mottok drapstrusler og hets. Da måtte jeg bestemme meg: Skal jeg trekke meg tilbake og la disse menneskene få det som de vil, eller skal jeg gå dem i møte?

Deeyah valgte det siste.

– Jeg visste at de jeg skulle sette meg ned med ikke bare hadde et helt motsatt verdensbilde fra mitt eget, men at mange av dem motsatte seg min rett til å i det hele tatt eksistere. For min del var det en bevisst avgjørelse å ikke la frykt eller voldstrusler komme i veien for å undersøke om det kunne finnes en annen vei videre.

Det aller første intervjuet til filmen, med lederen i en av de største nynazistiske grupperingene i USA, gjorde hun på et motellrom utenfor Detroit. Betingelsen for intervjuet var krystallklar: Du får én time, og etter det kontakter du meg aldri igjen.

Mens Deeyah og hennes kollega ventet på motellet, begynte tvilen å snike seg inn: Hva om han har våpen? Hva om han ikke kommer alene? Hva om de overfaller oss og stjeler kamerautstyret vårt?

– Så banket det på døra, og da jeg åpnet, var det bare han som sto der. Da forsvant de følelsene veldig fort. Med en gang vi begynte å snakke, var hele oppmerksomheten min rettet mot ham. Historien hans, hva han hadde å si og ikke minst hva han ikke sa.

Et giftig fellesskap

Det lar seg vanskelig stikke under en stol: I mange av miljøene Deeyah har dokumentert – fra høyreekstremister til jihadister – er det menn som er hovedaktørene. Det ligger innbakt i selve ideologien, sier hun.

– De fleste ekstreme bevegelser søker seg tilbake til en tid der kjønnsrollene var strengere og hierarkiene i samfunnet var mer rigide. På sitt mest fundamentale er de en respons på de sosiale og kulturelle endringene som skjer i verden akkurat nå, med mer mangfold når det gjelder kjønnsidentitet, seksuell orientering, likestilling eller kulturell representasjon.

Der Deeyah i likhet med de fleste av oss anser disse endringene som positive, føler mange unge marginaliserte menn at de går på bekostning av deres egne muligheter, mener hun.

– Jeg tror det er en dyp følelse av fremmedgjøring, forvirring og frykt som har fått vokse lenge, og det utnytter disse bevegelsene. De gir ikke bare unge menn svar på alle politiske spørsmål de måtte ha, men gir dem også en følelse av å være verdt noe.

– Nynazister jeg har snakket med, også her til lands, forteller at de aktivt går inn for å rekruttere ungdom som blir mobbet, som har det vanskelig hjemme, som sliter og er ensomme.

Deeyah etterlyser en bredere offentlig samtale om hva mannsrollen faktisk innebærer i dag, og hvordan maskulinitet er knyttet til vold, beskyttelse og ære. Ellers spiller vi ballen over til ekstremistene, som tilbyr unge menn en hyperaggressiv maskulin identitet.

– Hver gang en ekstrem bevegelse lykkes, sier det noe om at vi som samfunn ikke lykkes med å være der for disse unge mennene. På sett og vis dytter vi dem i armene på folk som er villige til å utnytte dem og vende smerten deres til aggresjon.

Ekkokamre og kulturkrig

En stadig viktigere arena for kommunikasjon og fellesskap – på godt og vondt – er internett og sosiale medier. Som menneskerettighetsaktivist ser Deeyah Khan mange positive og frigjørende sider ved vår online-tilværelse.

– På den ene siden har internett fjernet mange barrierer mellom folk. Det gjør det jo blant annet mulig for oss å ha denne samtalen akkurat nå, og det har også gjort det lettere for folk å bli allierte i sosiale bevegelser for fred og menneskerettigheter, på tvers av landegrenser.

Baksiden av mynten er naturligvis at det samme nettet har gjort det lettere for ekstremister å organisere seg og spre ideologien sin til mange mennesker.

– Gjennom sosiale medier har det også blitt akseptert å dykke ned i sine egne ekkokamre, avskåret fra meninger vi ikke liker, og at vi selv velger hvilken informasjon vi forholder oss til. Fra et dialogperspektiv er jo det ganske katastrofalt.

I USA har polariseringen gått så langt at begrepet «kulturkrig» oppleves dekkende, og det finnes eksempler på at selv landets politikere nekter å sette seg ned med meningsmotstandere. En uheldig utvikling, mener Deeyah.

– Man kan spørre seg hva som i det hele tatt er vitsen med politikere hvis ikke de greier å løse konflikter eller kun vil snakke sammen med mennesker som er fullstendig enig med dem selv. Sånn er ikke verdenen vi lever i. Livet er ikke sånn.

Usannsynlige vennskap

Selv om enkelte tegn i tiden kan tyde på at dialog på tvers av meningsfellesskap har stadig mer trøblete kår, har Deeyah Khan håndfaste bevis på at det motsatte også kan være tilfellet.

I kjølvannet av dokumentarene hun har lagd, har nemlig flere av intervjuobjektene – inkludert jihadister og nynazister – hoppet av sine respektive bevegelser, et modig valg de gir den norske regissøren en stor del av æren for.