Santos – den standhaftige fredsprisvinneren

Den daværende colombianske president og fredsprisvinner fra 2016, Juan Manuel Santos
Photo: Mads Nissen / Politiken for the Nobel Peace Center Foto: Mads Nissen / Politiken for Nobels Fredssenter

Det er med blandede følelser vi nå om få dager skal pakke ned fredsprisutstillingen om Juan Manuel Santos og det colombianske folket. På den ene siden er det en årviss tradisjon, og vi gleder oss stort til å feire en ny fredsprisvinner og åpne utstilling om ICAN i desember. På den annen side har fredsprosessen bitt seg fast med sine dramatiske scener, sterke opplevelser og kloke hoder.

Fredsprosessen har i perioder nesten overgått Netflix-serien Narcos i dramatikk og sterke scener: Avslutningen av en av verdens lengste borgerkriger. Landet med flest internt fordrevne. Visjonære mennesker som sier man får bygge fred der man kan når det åpner seg et rom og ta ett skritt av gangen. Fredsavtale med en av Latin-Amerikas siste geriljabevegelser som så blir avvist av folket. Fredspris og ny opptur. Ny revidertfredsavtale godkjent av Kongressen. Geriljasoldater som beveger seg inn i leire og gir fra seg våpnene: Slitne geriljasoldater, kvinner med babyer på magen og våpen over skulderen og militæret som står vakt iveikanten for å passe på at FARC-soldatene ikke blir angrepet av andre. Mobilisering av militsgrupper og paramilitære. Korrupsjon. En fredsavtale som forhåpentligvis etter hvert vil bli supplert av en avtale med dennest største gerilljagruppen ELN.

Juan Manuel Santos er en omstridt politiker i Colombia. Der han nå sitter i de siste månedene av sin siste presidentperiode får han både motstand og kritikk så det holder. Journalisten, økonomen og den liberal-konservative politikeren Juan Manuel Santos Calderón har hatt en rekke statsrådsposter og verv, og nå sist som president i snart åtte år. Han kommer fra en innflytelsesrik familie i colombiansk politikk som har innehatt både president og visepresidentskapet før ham. Utenlands er han dypt respektert, men innenlands blir han kritisert fra flere kanter. Hans motstandere på venstresiden understreker hans bakgrunn som tidligere forsvarsminister.

© Foto: Ken Opprann / Nobel Media

Og mange ofre påpeker hans medansvar for militærets offensiv overfor FARC for rundt 10 år siden der løfter om belønning ble gitt for drepte geriljasoldater, og også uskyldige sivile ble drept for å få belønning. Dette ble en av de største skandalene i colombiansk politikk, som mange senere har bedt om unnskyldning for. Hans bakgrunn som del av den colombianske eliten blir også kritisert og det hjelper ikke stort når han for eksempel i dokumentarfilmen «When the Guns Go Silent» selv sier at fredsprosessen vil bidra til å sikre elitens interesser.

Hans kritikere fra høyresiden påstår på sin side at han har blitt «kjøpt opp» av kommunistene og sammenlikner fredsprosessen og arbeidet med fattigdomsreduksjon i Colombia med Chavez' sosialisme i nabolandet Venezuela. Men Santos gir seg ikke. Han skjuler ikke sin privilegerte bakgrunn. Samtidig har hans regjeringer stått for massiv fattigdomsreduksjon.

"Å skape fred er som å bygge en katedral. Du må ha en solid grunnmur. Så bygger du videre, én stein om gangen. "
- Juan Manuel Santos, Nobels Fredsprisvinner 2016

Han skjemmes ikke av sin bakgrunn som forsvarsminister, men samtidig stiller han seg i spissen for en krevende fredsprosess som koster dyrt på hjemmebane. Santos er den standhaftige presidenten og fredsprisvinneren som aldri gir seg. Samtidig er han også den litt sjenerte statslederen som finner fram varmen og smilet når han kan.

Photo: Johannes Granseth / Nobel Peace Center Foto: Johannes Granseth / Nobels Fredssenter

Før fredsprisdagene i desember 2016 og åpningen av fredsprisutstillingen sendte vi talepunkter til presidentens kontor. Han skulle nemlig, som fredsprisvinnere før ham, stå for den offisielle åpningen av fredsprisutstillingen og snakke til noen hundre gjester hos oss på Nobels Fredssenter. Vi foreslo at han skulle snakke om fredsavtalen i Colombia og utfordringer for fredsprosessen framover.

Men på vei opp på scenen den dagen utstillingen ble åpnet ombestemte jeg meg og tenkte det kunne være bra å gjøre det hele litt mer uformelt. Santos var med andre ord helt uforberedt på hva som skulle komme, men tok det påsparket, og delte villig vekk smil, latter og historier om sin pokerspilling. Da jeg traff ham igjen et par måneder senere lo han godt da jeg sa vi alle hadde savnet hans sangstemme sammen med operasangerne under middagen han hadde invitert til. Nei, det var ikke noe tap, kunne Santos fortelle. Og da jeg nylig ønsket ham velkommen til Colombias Nasjonalmuseum for åpning av fredsprisutstilling også der, hilste han varmt tilbake og lo godt av at det var vi som ønsket ham velkommen til det nasjonale museet i hans hjemland.

I president Santos ser jeg en uhøytidelig, varm, humoristisk, familiekjær mann, med bakkekontakt, sosial ansvarsfølelse og fokus på det han ønsker å oppnå: Fred i Colombia. Men mange i Colombia ser ikke denne mannen. De ser derimot en mann av eliten, en mann med steinansikt, og en mann som er på vei ut.