Nobels Fredssenter fra idé til virkelighet
Skisporten, Kon-Tiki og Vikingskipene. Alle var de knyttet til internasjonale forestillinger om Norge, og alle hadde de sitt eget museum i hovedstaden. Men et museum manglet, nemlig det som presenterte Nobels fredspris og fredsprisvinnerne. Slik tenkte den fortsatt ganske ferske direktøren ved Nobelinstituttet, Geir Lundestad, en gang tidlig på nittitallet. Selvfølgelig måtte Oslo få et museum for Nobels fredspris! Idéen var så god at han var sikker på at den måtte bli noe av.
Med Gunnar Berge i Nobelkomiteen og Gro Harlem Brundtland som statsminister trodde han det skulle bli en smal sak å få saken gjennom. Men Arbeiderpartiet var skeptiske. De var redde for at dette ville bli en kostbar affære. Årene gikk, og ingenting skjedde. Lundestad, som er professor i politisk historie og kjenner gangen i det politiske spillet bedre enn de fleste, forsto at han måtte skifte taktikk.
-Jeg bestemte meg for å satse på Kristelig folkeparti. De var enda mer for fred enn Arbeiderpartiet, og ikke fullt så ansvarlige når det gjelder pengebruken, humrer Lundestad og lener seg godt tilbake.
Stolen blir for liten under denne lange, store nordlendingen som gjennom to tiår har satt sitt preg på utdelingen av Nobels fredspris. Stolen står inne på kaféen i det gamle vestbanebygget på Rådhusplassen. Her hadde Lundestad hele tiden sett for seg at fredsprisens museum måtte ligge. Den nedlagte, fredede stasjonsbygningen var akkurat passe stor og hadde perfekt beliggenhet. Men så kom operadebatten til byen utpå nittitallet, og skapte disharmoni i planene. Geir Lundestad kjente operasjef Bjørn Simensen godt nok til å invitere seg selv på kaffe på Youngstorget, og etterpå begynte Simensen å snakke om en «Nobelopera». Det kunne bli plass til begge institusjonene på Vestbanen, mente han. Men akkurat det ble altså med tanken…
I november 2000 skulle kulturkomiteen behandle en omfattende sak om lokalisering av Nasjonalbiblioteket og museene i Oslo. Det var et stort puslespill med mange brikker. Her var det mulig å putte inn en brikke til – et museum for Nobels fredspris.
Lundestad husker godt den dagen saken skulle behandles.
-Ola T. Lånke, som var saksordfører, ringte meg og sa jeg måtte komme ned i Stortinget med en gang. «Du må nok snakke med en del folk hvis vi skal få til dette», sa han. Så der satt jeg i Stortingsrestauranten og Lånke kom med alle dem jeg måtte overbevise. Der og da skrev jeg faktisk innstillingen til vedtak også!
«Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med Den Norske Nobelkomité legge til rette for at et fredsprissenter kan etableres i den gamle stasjonsbygningen på Vestbanen, med sikte på åpning 7. juni 2005», står det i vedtaket som gikk gjennom den dagen. Nå ble ikke åpningen før fire dager senere, den 11. juni 2005, men Lundestad hadde fått det som han ville, etter å ha ventet mange år på det rette øyeblikket. Stortinget bevilget 87 millioner kroner til rehabilitering av Vestbanen.
Det ble også bestemt at det nye museet for Nobels fredspris skulle ha «senter» og ikke museum i navnet. Hvorfor det?
-Ja, det var en stor diskusjon. Vi syntes museum hørtes så gammeldags og lite dynamisk ut, så da en eller annen kom opp med ideen om at vi skulle kalle det for «Fredssenter» ble det slik. Da var vi kvitt den støvete museumsklangen. Min store redsel har vært og er fortsatt at folk skal tenke på Nobels Fredssenter som noe litt kjedelig. Derfor var den sekseren vi fikk i VG etter åpningen gull verd! Det betydde mye mer enn om vi hadde fått en sekser i Dagbladet eller Aftenposten. Det betydde at vi nådde ut til de menneskene vi ønsket å få til å komme hit. De som leser kulturavisene ville jo kommet hit uansett!
Teksten er basert på et intervju med Geir Lundestad fra 2015 og ble først trykket i jubileumsboken Oppdrag Fred som ble utgitt i forbindelse med Nobels Fredssenters 10-årsjubileum.
Del: