Krigsfilmen som nesten fikk fredsprisen
Intet nytt fra Vestfronten regnes som en av de virkelig store, klassiske krigsskildringene. Langt fra et klassisk helte-epos skildrer den krigens grusomhet – og meningsløshet. Filmen er basert på den tyske romanen av Erich Maria Remarque, som skriver om sine egne erfaringer som ung frontsoldat i 1917.
I filmateriseringen fra 1979 følger vi en liten guttegjeng som drar rett fra skolebenken ut til frontlinjen, for å kjempe for keiserriket Tyskland i første verdenskrig. Stolte og forventningsfulle tar de farvel med mødrene sine, mens toget som skal frakte dem til Frankrike sklir inn på plattformen. Ut av vognene velter sårede soldater og menn på bårer. Når toget er tømt er det våre gutters tur til å om bord, og fylle de falnes plass. Ute på slagmarken ser de kameratene bli skutt ned og sprengt i filler av granater rundt seg, mens det kommer påfyll av nye, stadig yngre, soldater fra hjemlandet.
"Vi var atten og hadde begynt å elske livet og verden; og vi måtte skyte det i stykker."
Nominert til Nobels fredspris
Remarques roman ble filmatisert første gang i 1930, og da ble både produsent og regissør belønnet med en Oscar. Det amerikanske filmmagasinet Variety koblet filmen til fredssaken, og skrev:
“Folkeforbundet kan ikke gjøre noen bedre investering enn å kjøpe opp rettighetene til filmen, reprodusere den på alle språk slik at den blir vist i alle land inntil ordet krig blir fjernet fra ordbøkene.”
Året etter, i 1931, ble Remarque nominert til Nobels fredspris. Da var Intet nytt fra Vestfronten utgitt i 25 land og solgt i over tre millioner eksemplarer.
Remarque ble nominert av Dr. Sigismond Cybichwski, en polsk professor i folkerett og medlem av den internasjonale domstolen i Haag, forteller historiker Asle Sveen. Han har selv flere bøker og et utall artikler bak seg om Nobels fredspris og hadde i mange år kontor på Nobelinstituttet, under samme tak som arkivene som rommer nominasjonene og andre dokumenter om pristildelingene. Først femti år etter en pristildeling blir dokumentene tilgjengelige for historikere og andre som ønsker å gå Nobelkomiteen nærmere etter i sømmene. Sveen, som ofte har brukt filmen Intet nytt fra Vestfronten i historieundervisning på videregående skole, syntes det var interessant å dykke ned i akkurat denne nominasjonen.
Tyskland 1930
– Den polske professoren begrunnet nominasjonen med at Remarques skildringer av krigens redsler ville tjene fredssaken, forteller Sveen. Men både forfatteren, boka og filmen ble utsatt for harde angrep. Det tyske nazistpartiet spredte et falskt rykte om at Remarque stammet fra en fransk-jødisk familie og at han aldri hadde vært frontsoldat. Da filmen ble vist i Tyskland i 1930, ble det kastet stinkbomber og sluppet hvite mus løs i kinosalene. Alt organisert av Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels. Det ble arrangert voldsomme demonstrasjoner mot boken og filmen både i Berlin og Wien, og kort tid etter premieren ble filmen forbudt vist i Tyskland, Østerrike og i Mussolinis Italia.
Ryktene om at Remarque kunne være aktuell til Nobelprisen i litteratur eller til Nobels fredspris gjorde ikke situasjonen noe bedre. Det tyske offisersforbundet skrev et brev til den Norske Nobelkomiteen der de påsto at Remarque var en «representant for defaitismen», altså for det synet at en krig uansett ikke kan vinnes, et syn som var utbredt i Frankrike under 1. verdenskrig. De sådde også tvil om Remarque i det hele tatt hadde vært soldat og konkluderte med at boken hans var «en grov krenkelse av den tyske hær og den tyske frontsoldat.»
Kortlisten 1931
Nobelkomiteen satte likevel Remarque på kortlisten sin i 1931. Kortlisten består av de nominerte som undersøkes nærmere av en konsulent før komiteen tar sin endelige avgjørelse. -Utredningen av Remarque var den grundigste det året, forteller Asle Sveen. – Konsulenten var krigshistoriker Jakob Worm-Müller, en tidligere offiser som var fascinert av sterke menn. Worm-Müller roste boken og skrev at den «absolutt er skapt av en personlighet som har gjennemlevet krigens redsler og desillusjoner”, men han tvilte på om en slik antikrigsbok og -film ville tjene fredens sak:
«Skildringen av redsler (..) har aldri ført til en bedring, til en moralsk avvebning. Det virker som oftest ikke skremmende, men i motsatt retning. (...) Derfor har fremvisningen av filmen Im Westen nichts Neues vært et meget tvilsomt eksperiment, hva fredssaken angår. Lærere som etterpå har spurt sine elever om filmen, hevder at den ikke har virket avskrekkende. Tilskuerne ville ha mer redsler, de kunde ikke få nok. (...) Det gjelder ikke bare å skremme mot krig, men å skape en ny atmosfære, en ny opinion. Det kan man kun gjøre ved å oppdrage de brede masser til et aktivt fredsarbeide, lære dem de fremmede folks meninger å kjenne, vise dem hvordan stridigheter kan løses og krig kan undgås, oppdrage dem til å se ethvert folks interesse i et verdensfelleskab, i fredelig fruktbart samarbeide – d.v.s. moralsk avvebning og organisasjon.»
Dagboken til komitemedlem Halvdan Koht
Med denne redegjørelsen på bordet møttes Nobelkomiteen til to avgjørende møter i slutten av november 1931. Det finnes ikke noe referat fra disse møtene, men fra dagboken til komitemedlem Halvdan Koht vet vi litt om det som skjedde. -Debatten dreide seg om hvem som skulle få fredsprisen sammen med den amerikanske pasifisten Jane Addams, forteller Sveen. Addams hadde vært sterkt imot USAs deltakelse i første verdenskrig og hun var foreslått til fredsprisen mange ganger. Komitemedlem Bernhard Hanssen, som var erklært pasifist, foreslo at Remarque skulle dele prisen med Addams. Men han fikk ikke støtte av de andre. Koht foreslo i stedet rektor ved Columbia University, Nicholas Murray Butler. Butler var ikke pasifist og bortsett fra at han støttet en internasjonal domstol, hadde han lite til felles med Jane Addams. Blant annet hadde han som rektor sparket krigsmotstandere som Addams fra stillingene sine ved universitetet etter at USA gikk med i verdenskrigen i 1917.
-Koht refererte ikke argumentene i diskusjonen, så vi kan bare spekulere på hvorfor Butler ble valgt framfor Remarque, sier Sveen. -Konsulentuttalelsen fra Worm-Müller ga ikke sterk støtte til Remarques kandidatur – snarere tvert imot. Worm-Müllers definisjon av fredsarbeid med vekt på folkenes oppdragelse og organisasjon, samsvarte bedre med Butlers syn. I tillegg hadde Butlers gjennom mange år hatt kontakt med Halvdan Koht og Christian Lous Lange, Nobelkomiteens første sekretær og fredsprisvinner, gjennom Carnegie-stiftelsen for internasjonal fred. I alle fall endte det med at Kohts kandidat vant frem og Nicholas Murray Butler og Jane Addams ble tildelt Nobels fredspris for 1931. Intet nytt fra Vestfronten måtte nøye seg med to Oscar-statuetter.
Hvordan gikk det så med Remarque etter dette?
Da Adolf Hitler kom til makten i 1933, ble Intet nytt fra Vestfronten brent offentlig på bokbål sammen med bøker nazistene definerte som skadelige, jødiske eller marxistiske. Remarque ble boende i Tyskland til 1938, da han ble fratatt statsborgerskapet sitt. Dette var samme år som hans landsmann, Carl von Ossietzky, fredsprisvinneren for 1935, døde av sykdom i Hitlers fangenskap.
Remarque flyktet først til USA, deretter til Locarno i Sveits der han bodde til sin død i 1970. Under andre verdenskrig tok nazistene en grusom hevn på hans yngste søster, Elfriede Scholz. Hun ble i 1943 anklaget for å underminere tysk krigsmoral fordi hun skulle ha sagt at krigen var tapt. I retten erklærte anklageren at broren hennes dessverre hadde unnsluppet, men det skulle ikke hun. Remarques søster ble dømt til døden og halshugget i desember 1943.
"Jeg så aldri ansiktet ditt, bare ditt gevær, din bajonett og dine granater. Men hvis vi tok bort alt det kunne vi ha vært brødre."
Kilder:
- Den norske Nobelkomite, Redegjørelser 1931.
- Kohts dagbok. Referat fra to møter i Nobelkomiteen 26. og 28. november 1931.
- Stenersen, Libæk, Sveen: Nobels Fredspris 100 år for fred. Cappelen 2001.
Del: