Historiene vi må lytte til

Denne uken har vi markert årsdagen for en av de mørkeste dagene i norsk historie: På kaia i Oslo, tidlig om morgenenden 26. november 1942, ble 532 norske jøder ført om bord på skipet DS Donau, med destinasjon Auschwitz-Birkenau.

De fleste ble brutalt henrettet samme dag som de ankom leiren. Av de 532 vendte kun ni tilbake til norsk jord. I dag, 82 år senere, er de fleste vitnene til denne mørke dagen borte. Men deres historier er levende vitnesbyrd om fortidens grusomheter, og denne uken var mange Oslofolk ute og pusset snublesteiner utenfor hjemmene disse menneskene engang levde i, som en påminnelse om at vi aldri må glemme

Om noen dager deles Nobels fredspris ut i Oslo Rådhus. Årets fredsprisvinner er den japanske organisasjonen for overlevende etter atombombene i Hiroshima og Nagasaki, Nihon Hidankyo. Terumi Tanaka, som skal motta prisen på vegne av organisasjonen, var 13 år da bomben falt over Nagasaki. Han er en hibakusha, en av de overlevende som har gjort det til sin livsoppgave å kjempe for at atomvåpen aldri skal brukt igjen. Disse tidsvitnene er også i ferd med å bli borte. Hvordan skal vi sørge for at deres historier lever videre og fortsetter å minne oss om hvorfor vi må jobbe for at slike grusomme ting aldri skjer igjen?

En annen mottaker av Nobels fredspris, Elie Wiesel, kan gi oss noen råd. 

Elie Wiesels og hans østerrikske familie led samme skjebne som de 532 norske jødene som ble sendt av gårde med DS Donau. Han mistet sin mor, far og søster i Auschwitz, men overlevde selv. Han gjorde det til sitt livsverk å informere om nazistenes folkemord på det jødiske folket og ble en av verdens ledende talspersoner for Holocaust. I 1986 mottok han Nobels fredspris «for å være en budbringer til menneskeheten».

I sitt Nobelforedrag «Hope, despair and memory» understreket Wiesel den avgjørende betydningen av minner. Han anså minner som vår tids vitnesbyrd, en uunnværlig del av vår menneskelige eksistens. Uten minner, argumenterte han, ville vår eksistens være ugjennomtrengelig og ufruktbar. Gjennom denne linsen, gir minnene om Donau, Hiroshima og Nagasaki oss brutale påminnelser om viktigheten av å bevare historien, slik at vi kan lære av den, forstå dens grusomheter, og forhindre gjentagelser.

Men Wiesel påpekte også at håpet er like fundamentalt som minnene. "Mennesker kan ikke leve uten håp, akkurat som de ikke kan leve uten drømmer." sa han.

Når vi feirer tildelingen av Nobels fredspris i Oslo i dagene rundt 10. desember, står håpet sentralt. Hibakushaene som kommer hit har ikke mistet håpet om en atomvåpenfri verden. De forteller historiene sine igjen og igjen, hver gang med et håp om at deres budskap kan føre til endring. Alle vi andre bør lytte til disse historiene og gjøre det vi kan for at deres livsverk ikke skal være forgjeves. 

For håp uten handling er tomt, og handling uten håp er utmattende. Vi har alle en rolle i å sikre at fremtidige generasjoner lever i en verden preget av fred, rettferdighet og forståelse.