Gode ønsker alene sikrer ikke fred

Svart-hvitt bilde av Liv Tørres.

Vi har alle sett bildene av menneskestrømmene. Millioner på flukt. Flyktningkrisen kalles det, og det sies ofte på en måte som får det til å høres ut som om krisen først og fremst er en krise for oss som tar dem imot.

Vi har alle sett bildene av menneskestrømmene. Millioner på flukt. Flyktningkrisen kalles det, og det sies ofte på en måte som får det til å høres ut som om krisen først og fremst er en krise for oss som tar dem imot.

Noen av oss har møtt dem også

Noen av oss har møtt dem også, – disse flyktningene. Jeg har truffet flyktninger i leirer i Tyrkia og Irak, og i bakgårder og garasjer i Libanon. Jeg har hørt historiene til mennesker på desperat flukt fra ISILs herjinger og fra krigen i Sør-Sudan. Jeg har hørt om reisene over Middelhavet. Om mødrene som døde på veien, om søstrene som ble voldtatt, om barna som ble drept under piggtrådgjerdene og om jakten på slektninger som forsvant på veien. Jeg har truffet folk som har mistet alle de har kjær og folk som vandrer rundt med beinrester fra egen kropp i lomma etter skuddskader. Og jeg har truffet europeere, – både de som jobber fletta av seg for å hjelpe og de som mener den eneste løsningen er å stenge grensene. Jeg har sett at hjerterom ikke avhenger av lommeboken. At det ikke finnes noe logisk rasjonelt eller vitenskapelig svar på når Europa er fullt. Lært at hvor mange vi har plass til avhenger av hvor mange vi gjør plass til og at det kun er vi som kan avgjøre hvor grensen går mellom humanitet og plassproblemer. Men mest av alt har jeg forstått at den mest effektive måten å håndtere flyktningkrisen på er å redusere krigene og konfliktene som skaper krisen. Det er ikke først og fremst en flyktningkrise vi opplever. Det er konsekvensen av krig.

Verden rundt oss har på mange måter blitt stadig bedre de siste tiårene. Vi lever lenger. Vi er høyere utdannet og bedre ernært, flere barn går på skole og færre dør av farlige sykdommer, hungersnød og krig. Men samtidig ser vi en økende grad av uro spre seg. En uro som ikke er skapt av journalister opptatt av katastrofer, eller humanitære organisasjoner opptatt av støtte til egne formål. Vi ser nye spenninger mellom vest og øst. Stormaktskriger i Midt Østen. Økende ulikhet i mange land, press på demokratiske rettigheter og økende sosial uro. Parallelt med tusener av menneskers desperate flukt mot trygghet ser vi økende radikalisering og press på europeiske institusjoner, men uten en samlet politisk ledelse som er i stand til å agere. Antallet drepte i terrorangrep øker. Og kampen om verdier og holdninger likeså. Det er politiskekonflikter som legger press på oljeprisen. Det er politiske forhold som har skapt dagens humanitære kriser og flyktningstrømmer.


Vi må håndtere flyktningkrisen i pakt med vårt verdigrunnlag og internasjonale konvensjoner, hvis ikke risikerer vi at problemene vokser. Samtidig må vi intensivere innsatsen for å finne nye løsninger, nye institusjoner og nye metoder for å løse verdens konflikter. Nobels fredspris har gjennom årene blitt verdens mest prestisjefylte pris. Når fredsprisen deles ut stopper verden litt opp – og lytter. 125 fredsprisvinnere har gjennom tidene funnet løsninger som har bragt verden litt framover. De har gjort det lille ekstra. Det lille ekstra som de ikke var betalt for og kanskje ikke bedt om, og som ikke nødvendigvis var spesielt populært, men som de hadde mot og framsyn til å gjøre likevel.

De har gitt oss et arkiv av klokskap, lærdom og nye veier til fred og forsoning. Og det er i dette arkivet vi må lete etter løsningene for framtida. Nobels Fredssenter er et spennende museum, men det er også et spennende arkiv og ressursbank for framtidas konfliktløsning. Det er nettopp derfor det er så givende å jobbe akkurat her! Vi er med på å forvalte en historisk arv som går rett til kjernen av vår tids kanskje mest relevante og viktige spørsmål: nemlig hvordan vi nå skal løse verdens konflikter, ruste ned og skape fred. For skaper vi fred, løser flyktningkrisen seg ganske enkelt.

Vi mangler i dag et slagkraftig FN og internasjonale institusjoner som kan bidra til konfliktløsning og fred. Da får vi lete i historien og lærdommen vi har fra de som har brøytet vei, vist mot og laget sine egne veier til fred gjennom tidene. De har brukt dialog. De har vist personlig mot. De har jobbet med forsoning. De har sett behovet for rettferdig fordeling som grunnlag for fred. De har vist vei når det gjelder nedrustning. Og de har gjort så mye, mye mer. For, som Alfred Nobel selv sa: gode ønsker alene sikrer ikke fred.