Det store spranget – inn i avgrunnen
I kinesisk historie spiller kontrollen over vann og avlinger en helt sentral rolle. I den kinesiske mytologien står det skrevet om den store keiser Yu at «han som kunne temme flodene, han ble en legendarisk keiser». Behovet for å samordne kontrollen over de store elvene regnes som en sentral årsak til selve opprettelsen av den kinesiske keiserstaten for flere tusen år siden. Under de keiserlige dynastiene ble ofte sultkatastrofer sett på som et tegn på at Keiseren ikke lenger hadde støtte fra høyere makter, og at et maktskifte sto for døren.
Mektig og sårbart
Den sterke sentralstyringen og de store elvene gjorde Kina stort og mektig, men også sårbart for katastrofer. Hvis elveflommene ble for voldsomme, eller om sentralmakten ikke kunne sørge for samordning og ressursfordeling under en naturkatastrofe, da kunne konsekvensene bli enorme for hele riket.
Denne sårbarheten har vært tydelig også gjennom de siste to hundre årene. Når vi I dag snakker om sultkatastrofer og hungersnød, går tankene gjerne først til det afrikanske kontinentet. Likevel; halvparten av alle som har dødd av sult i verden siden 1870 har vært kinesere.
Den kinesiske keiserstaten gikk under i 1912, og en lang maktkamp fulgte. Denne maktkampen endte i 1949, da en hærfører fra provinsen hadde konsolidert makten i sine og sine alliertes hender. Hærføreren var Mao Zedong, og han steg inn på verdensarenaen med enorme ambisjoner for sitt land. Med sentralstyrt økonomi og kommunistisk kampånd skulle landet bygges. På det tidspunktet visste ingen at konsekvensene skulle bli den verste sultkatastrofen i menneskehetens historie.
Det store spranget
I 1957 kunne Maos lokale byråkrater melde om enorme overskudd av korn – helt I tråd med de ekstreme kravene Mao hadde stilt til produksjonen rundt omkring i landet. Og med et slikt overskudd var det på tide å begynne industrialiseringen for alvor. Snart lanserte Mao sitt program “det store spranget fremover”, som skulle effektivisere landbruket og bygge opp industri i rekordfart.
Om bare byråkratenes rapporter om korn i overflod hadde vært korrekte.
Under «det store spranget» skulle Kina raskt bygges opp til en ledende industrinasjon og fabrikker som skulle produsere stål ble etablert over hele landet.
"For å bemanne den nye industrien trakk Mao ut millioner av bønder fra jordbruket. Avlinger ble stående og råtne på rot og i 1959 begynte sulten å gnage."
Samtidig som matbeholdningene i landet var i fritt fall, begynte sentralmyndighetene i Beijing å eksportere korn i stor skala. Dette var jo en logisk ting å gjøre om man trodde på de overdrevne anslagene over kornbeholdningen i landet.
Ekstreme virkemidler
Et av de første initiativene under Maos «store sprang» var “de fire plagers kampanje” – en offentlig kampanje som skulle vise seg å slå veldig feil. Befolkningen ble oppfordret til å utrydde skadedyr, slik at avlingene kunne få være I fred. De utpekte syndebukkene var spurver, rotter, mygg og fluer. Spurvene gikk det spesielt hardt utover. Befolkningen var raskt I gang med å slå på spann og bøtter for å skremme dem vekk, og ødelegge reir og knuse egg. Etter en stund hadde spurvebestanden sunket betraktelig. At spurver selv er viktige skadedyrbekjempere hadde det ikke blitt tatt høyde for. Gresshoppebestanden kunne nå vokse fritt uten trussel fra spurvene, og gresshoppesvermer av bibelske proporsjoner herjet snart åkrene. Avlingene og befolkningen led.
Et land i ruiner
Det store spranget ble avsluttet I 1961, etter ødeleggelsene begynte å åpenbare seg for Mao og hans planleggere. De økonomiske, politiske og økologiske virkemidlene hadde forårsaket en uant katastrofe.
«Vi vet ikke i dag hvor mange som døde av sult i årene som fulgte Maos «store sprang», men de høyeste anslagene er på over 40 millioner mennesker. Så vi snakker her om en av de største menneskeskapte sultkatastrofene i historien», sier Torbjørn Færøvik.
Kinas lange reise fra periodevis hungersnød til der landet er i dag – med relativt god tilgang på mat, og stadig synkende antall fattige – har vært både lang og kostbar.
KINA I FREDSPRISUTSTILLINGEN 2020
Da vi skulle lage Fredsprisutstillingen 2020 ønsket vi å vise hvordan mat blir brukt som våpen i krig og konflikt. Den anerkjente etiopiske fotokunstneren Aïda Muluneh fikk i oppdrag å lage en fotoserie med ti bilder som illustrerte ti ulike land og konflikter der mat har blitt brukt som et maktmiddel. Kina er ett av dem.
Bildet som illustrerer Kina har fått tittelen «The Great Leap Forward» og henspiller på Maos feilslåtte effektivisering av industri og landbruk. Bildet viser hvordan massene blir utsatt for propaganda, mens de som tør å si imot – illustrert ved kvinnen som snur ansiktet til - risikerer livet. I videoen under forteller kunstneren mer om historien bak bildet.
Del: